Med truger og stetoskop i skogen

Med truger på vei til kubene

Endelig fikk jeg tatt turen ut til kubene igjen. Der har jeg ikke vært på fire måneder.

Det var ganske tungt å gå opp til kubene. Men jeg lærte fra strabasene i fjor, og denne gangen hadde jeg investert i nye truger. Sammen med gamasjer fungerte det enormt mye bedre.

Jeg sank ned ca. 30 cm selv med truger, men det var nok en del kortere enn uten, og dessuten så satte jeg meg ikke “fast” for hvert steg som jeg ville gjort uten.

Snø på kubene

Det har nok smeltet en del snø rundt kubene, og det lå groper rundt sidene. Siden de ligger på en liten rygg ca. en halvmeter opp i terrenget så har de nok ikke blitt så begravet som de ellers kunne ha blitt.

Midt på vinteren er det egentlig bare en fordel at de er snødd helt ned, så plassen er kanskje ikke helt ideell på vinteren slik sett, men jeg tror det er en stor fordel på våren siden det fort dreneres under kubene.

Døde bier foran kuba

Det lå en liten mengde døde bier foran kuba, og noen på flybrettet. Jeg har jo ingen særlig erfaring på dette, men etter hva jeg kan skjønne så synes jeg dette så veldig normalt ut.

Biene foran kuba tyda jo på at det var levende bier i kuba, men det var likefullt spennende å prøve stetoskopet. På den første kuba hørte jeg biene med en gang da jeg la det mot kubeveggen. Siden jeg ikke har gjort dette tidligere så testet jeg å gi kuba et lite kakk. Et kort sekund økte lyden fra inne i kuba. Dette var veldig artig!

På den andre var lyden langt svakere, så jeg var faktisk i tvil. Etter et kakk var jeg temmelig sikker på at jeg hørte noe, men jeg syntes det var veldig svakt. Så kom jeg på å teste på en annen vegg. Jeg visste jo ikke hvor biene satt. her hørte jeg dem langt tydeligere. Så begge kubene lever så langt.

Vinteren er ikke over, og det er fortsatt ting som kan gå galt, og om ikke fôrtilgangen tar dem så har jeg alltids maur å slite med. Men nå er jeg veldig optimist, og det blir artig med den første inspeksjonen.

Og om noen av dere har tenkt å teste stetoskop: De skaffes nokså billig fra eBay. Mitt kosta under hundrelappen inkludert frakt. Og du kan kun høre noe i isoporkasser lærte jeg av Ole-Dag. Det fungerer ikke med trekasser.

Biene lever!

Endelig fikk jeg kommet meg en ny tur til bikubene mine.  Jeg har planlagt dette mange ganger, men det har blitt kansellert pga. elendig vær eller sykdom flere helger på rad.  Men i dag fikk jeg endelig kommet meg til Maridalen igjen.

_mg_4486

Det har som sagt snødd ganske mye i det siste, og jeg ble fort klar over at turen ble lang og tung opp til kubene.  Det er en del bakke opp til bigården, og når man må vasse i snø til knærme, blir det en tung tur.  Godt jeg ikke skal gjøre dette ofte.  Jeg ble i løpet av turen komplett gjennombløt, og ikke minst pga av avslutningen på turen som dere skal få høre mer om. Neste gang må jeg ha annet fottøy på meg og andre klær.

Det første jeg testet var termometeret jeg har koblet på topplistkuba.  Jeg dro opp mitt medbrakte AAA-batteri som jeg hadde husket denne gangen.  Men skal vi se…  Termometeret skal ha et AA-batteri.  Er det mulig??  Men heldigvis var feilen i denne retningen slik at det var mulig å koble seg forbi fadesen. Hadde det vært andre veien hadde jeg hatt et batteri som var for stort, ikke for lite.

Med en leatherman tilgjengelig kunne jeg skape kontakt.  Men termometeret var like dødt!  Batteriet var helt nytt og burde kunne greie å trekke termometeret selv om den ikke gir like mange milliampere som et AA-batteri.  Jeg kan jo ikke vite helt 100% sikkert før jeg får testet med et AA-batteri, men alt tyder på at den ikke har tålt å ligge ute i vinter selv om det har ligget under tak.  Kjedelig.  Jeg synes idéen var god.

_mg_4488Nå var det tid for å se i inspeksjonsluka.  Det første jeg så var rim og is på innsiden.  Å nei!  Har det gått galt likevel?  Det var jo riktignok en del kaldere denne gangen enn sist jeg sjekket. Det var -12 grader der i dag, så det er klart det er større sjanse for å få is på innsiden selv om biene lever, men helst trodde jeg at biene var døde.   Men så hører jeg et lite buzz og rett etterpå ser jeg en arbeider som tusler på innsiden av glasset.  Så kom en til.  Jeg var redd for å forstyrre klasen, så jeg skyndte meg å lukke luka, men var i et veldig mye bedre humør enn bare noen sekunder tidligere. Med unntak av dronningene har ingen enkeltinnsekter gjort meg så glad før ved sitt blotte nærvær :-)

Biene i topplistkuba lever med andre ord!  Det jeg er mest redd for nå er matforrådet.  Jeg har ingen anelse om hvor mye de kan ha igjen.  Det er ikke mest kritisk nå, men så snart de begynner å yngle så vil maten forsvinne fort.  Jeg må få kommet meg en tur til Honningcentralen snart.  Der kjøper jeg nok noe Apifonda som jeg kan ha i bakhånd.

Den andre kuba var nesten helt nedsnødd.  Jeg er ikke så bekymra for den.  Den var sterkere enn topplistkuba da den ble innvintret og har mer mat.  Det er jo også en velutprøvd kubetype, og jeg stoler selvsagt mer på isolasjonsevnen her.  Jeg regner derfor med at denne har klart seg, men sikker kan jeg jo ikke være.

Jeg var glad og fornøyd og var akkurat ferdig med å pakke sammen da jeg så en bil fra trafikketaten stå ved siden av bilen min og kikke på skiltene.  Jeg regnet med at det var for sent, men jeg satte inn alle kreftene jeg hadde og kom meg usannsynlig fort ned igjen.  Jeg kavet og herjet i snøen nedover, og kom i en elendig tilstand bort til fyren som så på skiltene mine og var i ferd med å fylle ut et skjema.  Jeg klarte nesten ikke å si noe, men fikk stotret frem at jeg bare hadde stått noen minutter mens jeg  kikket på kubene mine som sto der oppe.  Han så lenge på meg og sier til slutt “OK, du får dra da..”.

Jeg tenkte at jeg måtte skynde meg før han ombestemte seg, så jeg kastet meg inn i bilen, full av snø.  Det var snø over alt, også i skoene.  Hadde jeg tenkt på at det var så mye snø hadde jeg nok stoppet et par ekstra sekunder og børstet litt mer, men jaja..  Så kom en litt eldre parkeringsvakt ut av bilen og tusler mot meg.  Å nei, tenkte jeg.  Nå blir det bot likevel.  Men det holdt med en lang skjennepreken der jeg la meg flat og innså at skilter var der av en grunn og ikke for moroskyld.  Neste gang ble det bot. Jeg beklaget igjen og innså at jeg hadde gjort en stor feil.  Han tuslet så tilbake til bilen og jeg forsvant vekk fra parkeringsplassen på en-to-tre.

Stedet jeg pleier å stå på er en snuplass for busser.  Det står et parkeringsskilt der og under står det med små skrift “Gjelder buss”.  Men neste mulige stoppested er langt unna.  Jeg pleier jo å stå der om kvelden på sommeren da det er få biler i området.  Da kan jeg ikke skjønne at jeg er i veien for noen.  Problemet nå er alt finværet.  Ut av byen renner det skiløpere som kakerlakker i et skittent kjøkken.  De infiserer marka med Swixen og bilene sine og gjør livet til en stakkars birøkter vanskelig.  Denne mangedoblingen av biler blir det selvsagt problemer av, og bussjåførene hadde begynt å klage over at det var vanskelig å snu pga. av alle bilene.  Så jeg får vel finne andre steder å stå, men det blir ikke lett.  Kort fortalt gidder jeg ikke å være der på dagtid mer før skiføret er borte.  Jeg får heller komme på kvelden når alle de andre bilene er borte slik at det blir mulig å parkere.

Men takk til Trafikketaten som var snille med meg i dag.  De gjør jo bare jobben sin og jeg skulle hatt bot. Nå sitter jeg her i treningsbukse mens tøyet jeg hadde på meg ligger til tørk på badet.  Det kribler litt med tanke på at sesongen snart starter.  Jeg gleder meg til å få en kikk nede i kuba.