eivinds bier en birøkters dagbok

Forrige sesong så jeg et klart behov for å lage meg en kantskraper. Og hva er nå det for noe? Dersom man ikke passer på å ha korrekt avstand mellom de forskjellige enhetene i kuba lager biene villbygg som kobler delene sammen. En vanlig kube er konstruert for å ha akkurat passe avstand mellom rammene og veggen slik at dette ikke skal skje. Dersom det likevel skulle skje er rammene kraftige og beskytter voksen som er inni ramma slik at denne ikke blir skadet når man tar ut ramma.

I en topplistkube har man ikke en ramme rundt voksen. Så dersom biene bygger seg inntil veggen (noe som skjer stadig vekk) så ryker voksen dersom denne koblingen er for sterk. På høsten fikk jeg erfare at dette problemet blir mye større når voksen er tung med sukker eller honning. Det revna for meg et par ganger, og det var alt annet enn artig.

Det er her kantskraperen kommer inn i bildet. Navnet har jeg gitt selv. Jeg vet ikke om det finnes noe navn for det på engelsk heller forresten, men det er et uvurderlig verktøy i en topplistkube (har jeg nå skjønt), så det burde ha et navn. Inntil noen kommer med et korrekt eller bedre navn kaller jeg det kantskraper.

Sett fra siden

Prinsippet er enkelt: Man har en stang med en knekk, avbøyning  eller lignende som man fører ned langs lista man skal løsne, vrir den 90 grader slik at den avbøyde kanten kommer under voksen.  Så drar man oppover slik at avbøyningen skjærer løs eventuell voks som sitter fast til veggen.  Dermed kan en løfte opp lista uten å være redd for at voksen tar skade.

Jeg funderte litt på hvordan jeg skulle lage dette best.  Jeg fant noe akselstål på Clas Ohlson, en stiv stang med en diameter på et par millimeter, som jeg tenkte var et godt emne.  Jeg bøyde den 90 grader på toppen slik at jeg skulle ha noe å holde i.

I bunnen vurderte jeg en ny knekk på 90 grader.  De jeg har sett på nettet har vært hamret flate, men jeg har ikke noe verksted å gjøre dette på, så dette utelukket jeg.

Sett ovenfra

Jeg vurderte derfor å bare bruke stålet ubehandlet, men jeg var usikker på om jeg vile skjære rent nok uten å lage revner i voksen.   Jeg ønsket meg noe skarpere, og etter en del fundering kom jeg frem til at ståltråd var den beste løsningen utfra hva jeg hadde for hånden.  Som dere ser på de to siste bildene, så lagde jeg diverse bøyer i stålet før jeg surret fast noe ståltråd.  Ståltråden skal dermed ligge stramt inntil veggen mens jeg fører hele saken oppover slik at jeg skjærer løs voksen med ståltråden. Bredden på anretningen nederst er 4 cm.

Det blir særdeles spennende å se om denne fungerer etter tanken.  Jeg grudde meg egentlig til å åpne topplistkuba igjen nå etter innvintringen siden det siste de gjorde var å lage en rekke villbygg.  Men nå gleder jeg meg egentlig bare til å teste denne nye innretningen.

Forøvrig lærte jeg følgende i løpet av prosessen: 1.  Ståltråder er skarpe i enden. 2. Å stikke hånda ned i en sidelomme på en sekk med en skrellgaffel nedi kan også forårsake perforering av huden.  Det ble ingen tårer, men blod, svette og moro ble det!

Endelig fikk jeg kommet meg en ny tur til bikubene mine.  Jeg har planlagt dette mange ganger, men det har blitt kansellert pga. elendig vær eller sykdom flere helger på rad.  Men i dag fikk jeg endelig kommet meg til Maridalen igjen.

Det har som sagt snødd ganske mye i det siste, og jeg ble fort klar over at turen ble lang og tung opp til kubene.  Det er en del bakke opp til bigården, og når man må vasse i snø til knærme, blir det en tung tur.  Godt jeg ikke skal gjøre dette ofte.  Jeg ble i løpet av turen komplett gjennombløt, og ikke minst pga av avslutningen på turen som dere skal få høre mer om. Neste gang må jeg ha annet fottøy på meg og andre klær.

Det første jeg testet var termometeret jeg har koblet på topplistkuba.  Jeg dro opp mitt medbrakte AAA-batteri som jeg hadde husket denne gangen.  Men skal vi se…  Termometeret skal ha et AA-batteri.  Er det mulig??  Men heldigvis var feilen i denne retningen slik at det var mulig å koble seg forbi fadesen. Hadde det vært andre veien hadde jeg hatt et batteri som var for stort, ikke for lite.

Med en leatherman tilgjengelig kunne jeg skape kontakt.  Men termometeret var like dødt!  Batteriet var helt nytt og burde kunne greie å trekke termometeret selv om den ikke gir like mange milliampere som et AA-batteri.  Jeg kan jo ikke vite helt 100% sikkert før jeg får testet med et AA-batteri, men alt tyder på at den ikke har tålt å ligge ute i vinter selv om det har ligget under tak.  Kjedelig.  Jeg synes idéen var god.

Nå var det tid for å se i inspeksjonsluka.  Det første jeg så var rim og is på innsiden.  Å nei!  Har det gått galt likevel?  Det var jo riktignok en del kaldere denne gangen enn sist jeg sjekket. Det var -12 grader der i dag, så det er klart det er større sjanse for å få is på innsiden selv om biene lever, men helst trodde jeg at biene var døde.   Men så hører jeg et lite buzz og rett etterpå ser jeg en arbeider som tusler på innsiden av glasset.  Så kom en til.  Jeg var redd for å forstyrre klasen, så jeg skyndte meg å lukke luka, men var i et veldig mye bedre humør enn bare noen sekunder tidligere. Med unntak av dronningene har ingen enkeltinnsekter gjort meg så glad før ved sitt blotte nærvær :-)

Biene i topplistkuba lever med andre ord!  Det jeg er mest redd for nå er matforrådet.  Jeg har ingen anelse om hvor mye de kan ha igjen.  Det er ikke mest kritisk nå, men så snart de begynner å yngle så vil maten forsvinne fort.  Jeg må få kommet meg en tur til Honningcentralen snart.  Der kjøper jeg nok noe Apifonda som jeg kan ha i bakhånd.

Den andre kuba var nesten helt nedsnødd.  Jeg er ikke så bekymra for den.  Den var sterkere enn topplistkuba da den ble innvintret og har mer mat.  Det er jo også en velutprøvd kubetype, og jeg stoler selvsagt mer på isolasjonsevnen her.  Jeg regner derfor med at denne har klart seg, men sikker kan jeg jo ikke være.

Jeg var glad og fornøyd og var akkurat ferdig med å pakke sammen da jeg så en bil fra trafikketaten stå ved siden av bilen min og kikke på skiltene.  Jeg regnet med at det var for sent, men jeg satte inn alle kreftene jeg hadde og kom meg usannsynlig fort ned igjen.  Jeg kavet og herjet i snøen nedover, og kom i en elendig tilstand bort til fyren som så på skiltene mine og var i ferd med å fylle ut et skjema.  Jeg klarte nesten ikke å si noe, men fikk stotret frem at jeg bare hadde stått noen minutter mens jeg  kikket på kubene mine som sto der oppe.  Han så lenge på meg og sier til slutt “OK, du får dra da..”.

Jeg tenkte at jeg måtte skynde meg før han ombestemte seg, så jeg kastet meg inn i bilen, full av snø.  Det var snø over alt, også i skoene.  Hadde jeg tenkt på at det var så mye snø hadde jeg nok stoppet et par ekstra sekunder og børstet litt mer, men jaja..  Så kom en litt eldre parkeringsvakt ut av bilen og tusler mot meg.  Å nei, tenkte jeg.  Nå blir det bot likevel.  Men det holdt med en lang skjennepreken der jeg la meg flat og innså at skilter var der av en grunn og ikke for moroskyld.  Neste gang ble det bot. Jeg beklaget igjen og innså at jeg hadde gjort en stor feil.  Han tuslet så tilbake til bilen og jeg forsvant vekk fra parkeringsplassen på en-to-tre.

Stedet jeg pleier å stå på er en snuplass for busser.  Det står et parkeringsskilt der og under står det med små skrift “Gjelder buss”.  Men neste mulige stoppested er langt unna.  Jeg pleier jo å stå der om kvelden på sommeren da det er få biler i området.  Da kan jeg ikke skjønne at jeg er i veien for noen.  Problemet nå er alt finværet.  Ut av byen renner det skiløpere som kakerlakker i et skittent kjøkken.  De infiserer marka med Swixen og bilene sine og gjør livet til en stakkars birøkter vanskelig.  Denne mangedoblingen av biler blir det selvsagt problemer av, og bussjåførene hadde begynt å klage over at det var vanskelig å snu pga. av alle bilene.  Så jeg får vel finne andre steder å stå, men det blir ikke lett.  Kort fortalt gidder jeg ikke å være der på dagtid mer før skiføret er borte.  Jeg får heller komme på kvelden når alle de andre bilene er borte slik at det blir mulig å parkere.

Men takk til Trafikketaten som var snille med meg i dag.  De gjør jo bare jobben sin og jeg skulle hatt bot. Nå sitter jeg her i treningsbukse mens tøyet jeg hadde på meg ligger til tørk på badet.  Det kribler litt med tanke på at sesongen snart starter.  Jeg gleder meg til å få en kikk nede i kuba.

Lars og Heidi var med

Det har gått alt for lang tid siden forrige innlegg. Dagene har flydd fra meg.  Først var det travelt på jobb.  Så kom jula.  Men i romjula fikk jeg endelig tatt en tur.  Jeg har aldri fått somla meg til å blogge om dette, men nå kommer det endelig en oppdatering fra meg, en måneds tid i etterkant :-)

Med meg hadde jeg Heidi og Lars.  Det var første gangen Lars fikk se kubene til pappa :-) Han så på meg mens jeg bøyde meg ned for å se på de døde biene på flybrettet, og snart bøyde han seg også ned for å se under kuba og kikket litt på snøen på taket.

Lars undersøkte kuba

Den vanlige kuba så ok ut.  Det var noen døde bier på flybrettet, men ikke mange.  Ellers er det ikke så mye å melde fra denne kuba.

Topplistkuba er en litt annen historie.  Det aller første jeg la merke til var at det hadde fallt et råttent tre ned rett ved siden av den.  Dette treet har jeg vært klar over tidligere, og har testet om det var så råttent at jeg kunne vente å få det i hodet mens jeg jobbet der.  Det var det ikke.  Jeg er nesten helt sikker på at det enten har vært en elg el.l. som har veltet det, eller så har vi hatt noen ivrige ungdommer på tur over bakketoppen min.

Møkk på kuba

Det neste jeg la merke til var at det var mye svarte prikker over kuba.  Det nederste  kunne stamme fra boksene med vann jeg hadde under beina.  Der var det smuss og skitt i toppen, og dette kunne nok være årsaken til det svarte nederst på beina.  Men det var noe svart lenger opp på kuba også.  Jeg skjønner virkelig ikke hva dette er.  Er det sopp eller noe tro?

Men så kom det tristeste synet.  Luka til inspeksjonsvinduet var oppe.  Jeg var ganske nøye med å stenge den, og hadde brukt en pinne gjennom to nagler som utgjør låsen til vinduet.  Noe eller noen har altså fjernet denne pinnen.

Jeg er igjen nokså sikker på at det er snakk om et dyr eller et menneske, og igjen har jeg mest tro på den siste kategorien.

Luka på gløtt

Det blir ikke mer trekk igjennom kuben av dette, for det er et pleksiglass som dekker hele luka.  Problemet er fravær av isolasjon som sitter i lokket. Dermed blir det kondens på vinduet, noe det også var. Min umiddlebare reaksjon var at nå er kuba død. Dette kan ikke ha gått bra. jeg tok bilde av det og stengte luka.

Tidligere har jeg skrevet om at jeg har installert et termometer med en probe som sitter i den ene topplista. Dette kunne fort ha avklart om bifolket levde eller ikke. Men jeg hadde selvsagt dratt fra batteriet som jeg trengte. Ganske irriterende.

Jeg snakket imidlertid med Ole-Dag på telefonen, og han spurte om det var vann eller is på innsiden. Det hadde jeg jo selvsagt ikke tenkt på å se etter. Er det vann så må de jo leve, for på utsiden var det flere kuldegrader. Bildet jeg tok ser ut til å vise at det er vann selv om jeg ikke tør å være helt sikker. Jeg er likevel ganske optimistisk.

Kondens på pleksiglasset

Planen har jo selvfølgelig vært å dra ut igjen en tur med batteri for å sjekke hva temperaturen i kuba er. Men det har liksom aldri vært mulig å få til. Jeg ville først få det til i en helg så jeg kunne se på kuba i dagslys. Etter jobb er det alt for mørkt til å jobbe uten lommelykt. Først måtte jula avvikles ferdig med alle tilhørende juletrefester osv. Så har det vært et par helger med mye snøfall som ikke fristet til kjøring i Maridalen, og til slutt en runde med sykdom i familien. Men nå må jeg snart få kommet meg ut dit, i dagslys eller ikke, for å få klarhet i om bifolket mitt er dødt eller ikke.

Da har jeg visst blitt syrelanger.  Hvem hadde trodd det?

I går var jeg en tur i bigården igjen. Det var utpå kvelden i 18-tiden, og det var bare 6 grader i bigården.  Biene satt tett, og ingen ville fly.  Jeg brukte litt røyk, men oppdaget snart at det var helt unødvendig, så jeg droppet det videre.

Jeg sjekket først topplistkuba, og de hadde nå nesten tømt ferdig det som var i voksen som datt ned.  Optimalt sett burde de være helt ferdig, for man skal ikke syrebehandle mens de fôres, men siden det var så lite igjen, så lot jeg voksen være.  jeg har forresten bestemt meg for å vintre den inn alene uten å fôre mer.  Vi får krysse fingrene og håpe på det beste :-)

Jeg valgte å bruke maursyre på begge kubene i behandling mot varroa.  Jeg kunne brukt oksalsyre på den vanlige siden den ikke hadde noe yngel, men jeg syntes det var greit å bruke bare ett middel i år for enkelhetsskyld.  Maursyra skal dampe inne i kuben.  Syra spres på et fordampningsmeteriale.  Det er foreslått ullpapp, men det fikk jeg ikke tak i på kort varsel.  Istedet brukte jeg noen filt-aktige filler jeg kjøpte på butikken.

Doseringen (mengden væske) bestemmes av bistyrken i kuba, og styrken bestemmes ettersom man legger fordamperen oppe på rammene eller nede i kuba.  Syredampen er litt tyngre enn luft, så om man legger den oppå rammene så bruker man 60% maursyre, og legger man det under rammene, så bruker man 85%.

På den vanlige kuba la jeg det oppå rammene, siden det virker best.  På topplistkuba er jo ikke dette mulig, siden listene står tett inntil hverandre uten mellomrom.  Jeg måtte derfor legge det på nettingbunnen oppå et lokk fra en isboks.

Å jobbe med syre er noe svineri, men det gikk i grunnen veldig greit.  Jeg hadde med meg doseringssprøyte, syrefaste hansker og vernebriller.  Vernebrillene var litt ekle å ha på seg, for de hadde “styrke” i glasset nede ved kanten.  Det gjorde det litt snodig å gå siden bakken traff beina litt før jeg forventet.  I skogen har det litt å si :-)

6 grader er egentlig alt for kaldt siden fordampingen da går for sakte.  Men det var forventet litt høyere temperaturer i dag, og jeg turte ikke å sjanse på å vente på varmere vær.  Dessuten bør jeg uansett behandle en eller to ganger til, så til helgen blir det en ny runde.  Nå er jeg så sent på året at jeg uansett bør gi dem ro snart.  Blir effekten for dårlig får jeg heller behandle litt på våren før skattekassene kommer på (hvis været tillater det).

Dette måtte forresten skje før eller siden:  Denne gangen ble det med en bie inn i bilen.  Jeg sjekka ganske grundig trodde jeg, men jammen var det ikke en som hadde blitt med likevel.  Men den var så rolig, så det spilte ingen rolle. Bare synd hun aldri kommer seg tilbake til kuba si :-)

Det ble dessverre ingen bilder denne gangen heller.  Det frista ikke å ordne med kameraet sammen med 85% maursyre :-)

I dag var jeg en tur igjen i bigården.  Jeg foretok full inspeksjon av begge kuber for å fastslå fôrnivået, samt sjekke om det var yngel igjen.

Den vanlige kuben så veldig bra ut.  Det er ikke yngel igjen. 90% av cellene er lukkede, og resten fulle av sukkersirup, med unntak av noen få med pollen.  De står på 8 rammer.  Jeg syntes det var vanskelig å fastslå mengden.  De var litt hissige, så jeg brukte en del røyk.  Det tvinger dem ned i kuben.  De ytterste rammene var ikke helt fulle av bier.  Om de bare gikk ned på grunn av røyken eller ikke er jeg usikker på.  Jeg må vurdere om jeg skal fjerne en ramme.  Jeg tror kanskje helst jeg gjør det.  Den ytterste ramma er helt lukket, så lagring bør gå greit.

Topplistkuba bød derimot på triste opplevelser.  Den hadde tatt ned resten av sukkeret.  Den har dermed fått ca. 15 kg.  Nå måtte jeg ned for å sjekke yngelen.  Dessuten må jeg uansett åpne den for varroabehandling senere, så de kunne ikke få være i fred  Da jeg åpnet den så jeg at det var mye villbygg, og de hadde festet mye til veggen.  Istedet for å fylle voksen som allerede var i kuba, hadde de bygget på voksen som var nærme sideveggen mot fôret.  Disse gikk nå nesten ned til bunnen.

Jeg passet på å løsne voksen langs veggene.  Men det jeg ikke så var de hadde festet voksen til voksen på listene rundt.  Da jeg løftet opp den første så raste deler av det nederste voksen ned.  Da jeg åpnet litt mer så jeg også at det tidligere hadde falt voks ned. Denne var nå tom, og de har nok tømmet den tidligere.

Det må ha vært en påbegynt revne der i voksen som jeg ikke så på den neste lista, for plutselig mens jeg holdt lista, raste det ned voks full av sirup ned i bunnen.  Det må ha vært voks tilsvarende halvannen ramme tenker jeg.  Etterpå datt det mer voks ned fra et par av de andre listene.  Tilsammen tipper jeg det ble tilsvarende et par rammer.  Det begynte å renne igjennom nettingbunnen, så jeg skyndte meg å plukke det opp og legge alt sammen i fôrbøtta.  Denne satte jeg i siderommet slik at biene kunne tømme det.  De andre rammene som sto til tømming i siderommet var nå nesten tomme.

Det er vanskelig å beregne mengde siden all voksen har så forskjellig form, men utfra vekta så er jeg ganske bekymra.  De har jo tatt ned 15 kg, men de har også ynglet en del, og tydeligvis også bygget en del voks.  Hvor mye har de egentlig? Min vektberegningsevne har tidligere ikke imponert nevneverdig, men like fullt er jeg bekymra for mengden fôr de har, og om de står tett nok.  I tillegg må jeg rekke å behandle mot varroa før kulda setter inn. Det er nesten så jeg vurderer å slå den sammen med den andre kuba og gi den opp for i år.  Men kanskje er jeg overpessimistisk.