Inspeksjon – Store og små hjelpere, og Mikke Mus

Familien i bigården

En uke går fort, og det var tid for inspeksjon igjen.

Denne gangen hadde jeg med meg familien i bigården (Mikke Mus inkludert). Poden ble veldig lei seg da han forrige uke oppdaget at jeg hadde dratt uten at han fikk bli med. Tidligere har han ikke vist nevneverdig interesse for biene, men nå plutselig ble det veldig spennende. Dermed kom barnedressen jeg kjøpte for lenge siden endelig til nytte :-)

Mikke mus måtte med

Da vi var på vei ut til bilen kom jeg på at jeg helt hadde glemt at jeg hadde tenkt å sette inn noen nye rammer og fjerne pakkveggene som står i skattekassene. Siden poden var med passa det svært dårlig å snu, så jeg bestemte meg for å fortsette og heller dra igjen til uka om det så svært trengende ut.

Junior har tidligere nektet å få på seg bidress de gangene jeg har spurt om han vil prøve, men denne gangen gikk det fint da vi alle sammen skulle ha på. Dressen var forøvrig latterlig konstruert i lukkemekanismen. Det var et stort utildekket hull ved glidelåsen som ikke kunne tettes, men heldigvis hadde jeg med meg ducttape (man drar da aldri noe sted uten slikt).

Mikke Mus måtte klare seg uten dress, men han var presumptivt immun mot stikk. Siden det ikke ble noe stikk på ham, er det fortsatt en rådende teori at han er immun.

Det var spennende med alle biene

Biene var svært snille i dag, og det var lite behov for røyk. Den sterke kuba så veldig fin ut. Mye bra yngelproduksjon. Men det hadde stagnert noe med trekket. Jeg fant ikke en eneste cellekopp.

I den svake kuba fant jeg fire-fem cellekopper, men ingen hadde egg. De hadde heller ikke bygget noe videre på anvsiningene som var urørt forrige uke. Om det betyr at de ikke har ressurser eller om de nærmer seg sverming kan en jo lure på. Jeg tipper det første, men skulle jeg ta feil er det ingen krise så lenge de ikke stikker før neste helg. Jeg har tenkt å sette igang igjen toppistkuba i sommer, så neste helg er et godt tidspunkt uansett.

Jeg flyttet over to byggeanvisninger til den sterke kuba og erstattet med to ferdigbygde rammer (den ene med egg). Den svake kuba er konsekvent mer hissig enn den sterke. Ikke mye, men merkbart. Det synes jeg er snodig siden de hadde den gamle dronninga som hadde svært rolige bier tidligere. Siden jeg heller ikke har sett snurten av henne siden forsommeren i fjor har jeg fundert litt på om de har klart å foreta et stille dronningskifte uten at jeg har sett det. Snart må jeg finne henne uansett, og da kommer det vel på det rene.

I fjor hadde merkingen hennes nesten blitt borte, så jeg merket henne på nytt. Kanskje har hun klart å fjerne det igjen. Hun hadde gul farge, og det er lett å forveksle med pollen. De andre fargene er mye enklere å se.

Hallo biene

Poden prøvde flere ganger å få respons fra biene. "Biene! Hallo biene. Biene!" Vi prøvde å si at de nok ikke hørte noe som helst (bier er døve), men han var ganske standhaftig i forsøkene.

Neste uke har jeg altså tenkt å sette igang topplistkuba. Det gleder jeg meg til. jeg har for lengst innsett at den er upraktisk og vanskeligere å jobbe med. Men den lærer meg mye om biene, og det er artig å prøve noe annet.

To generasjoner birøktere

Det blir spennende å se om interessen til junior holder. Kanskje jeg får mye fin hjelp fremover? Dette bildet skulle i hvertfall (min) bestefar ha sett. Det hadde han nok likt!
 

Innsmelting av byggevoks

Det er på tide å ha klart litt byggevoks før første skattekasse skal på en gang i mai. Jeg har fått med 10 ferdigbygde rammer av Ole-Dag, men det kan jo være greit å gi biene noe byggevoks også så jeg får flere rammer. Ved å sette annenhver utbygget og byggevoks, så bygger de lettere enn om man bare gir dem byggevoks.

Slik var oppsettet for innsmelting: Jeg hadde en kryssfinérplate underst som byggevoksen hviler på. Denne bør være helt plan, noe jeg etterhvert erfarte at min ikke var.  Jeg måtte derfor legge oppå noe brettet avispapir i det ene hjørnet slik at den ble noenlunde plan.  Til en annengang bør jeg finne noe bedre.

Over dette la jeg en ferdig trådet ramme. Så satte jeg strøm på slik at ståltråden kunne smelte seg ned i voksen. Til dette hadde jeg tenkt å bruke et bilbatteri jeg hadde liggende.

Batteriet trodde jeg var toppladet og i fin form siden jeg hadde ladet det  fullt tidligere i vinter.  En måling viste imidlertid 9.6V, og det var ikke rare smeltingen jeg kunne foreta.

Plan B var å smelte med bilbatteriladeren.  Så viste det seg at denne har fancy elektronikk som gjør at den kun gir strøm dersom den er koblet til et batteri.  For å få smeltet noe som helst så måtte jeg koble laderen til bilbatteriet mens jeg samtidig koblet på ledningene til rammetrådene.

Laderen gir visst ikke like mye strøm hele tiden, så det ble dårlig med smelting.  I perioder virket det som den ikke smeltet noe som helst, og så plutselig når laderen slo inn, så gikk smeltingen mye fortere.  Til en annen gang må jeg ha noe annet å smelte med, for dette var en tolmodighetsprøve.  I løpet av 30 minutter fikk jeg bare smeltet 5 rammer. Mulig det hadde gått fortere om jeg hadde stått inne i innetemperatur.  Ute var det vel en 13-14 grader kanskje.