eivinds bier en birøkters dagbok

Dersom man ikke rører i honningen etter slynging, vil den grovkrystallisere seg og få en sukret konsistens. Det er fordi blandingen av sukrose og glukose fra nektaren i den norske floraen er i et forhold hvor dette skjer.

Fra andre land kan man ofte kjøpe flytende honning, men da har de et annet blandingsforhold av sukkerartene.  I Norge er det kun honning fra klokkelyng man kan kjøpe flytende i butikken, og denne har altså et annet blandingsforhold enn det som er vanlig ellers.

Hver dag må jeg røre i honningen i minst 5 minutter. Da bryter man krystallkjedene som danner seg, og lager kortere kjeder.  Dermed ender honningen opp som finkrystallisert honning slik vi er vant til fra butikken.  Amerikanerene kaller denne honningen for creamed honey. Den grovkrystalliserte honningen med sukret konsistens er ikke populær i Norge, men det finnes visstnok noen land hvor dette er vanlig.

Røringen kan gjøres for hånd, eller med drill.  Det siste er klart enklest, så jeg valgte den.  Rørestaven har form som en lang metallfjær.  Jeg kjører drillen på lavgir, og med mine skarve 13 kg går dette som en drøm.  Med mye honning (50kg eller mer) kan gi drillen harde utfordringer.  Og det blir nok mye tyngre når honningen starter å krystallisere seg.

Jeg må regne med å måtte røre hver dag i 3-5 uker.  Hadde jeg hatt podehonning ville det gått på alt fra et par dager til ca. en uke. Podehonning er honning fra året før som røres inn i årets honning.  Dette gjør prosessen langt raskere siden nye krystaller lettere dannes i de eksisterende krystallene fra podehonningen.

Temperatur har også en del å si.  10-15 grader er optimalt.  Jeg har nok en del høyere temperatur enn det.  Kjelleren er det eneste stedet jeg kan få en noe lavere temperatur, men her er det litt fuktig, så jeg vil ikke lagre honningen her.  På loftet er det for varmt (varmere enn i leiligheten).

Det blir spennende å se hvor lang tid det tar.  Skal vi bort noe sted den neste måneden må drill og honning bli med :-)

I dag fikk jeg en ganske uventet telefon.  Det var fra mattilsynet i Oslo, og en førsteinspektør som spurte om jeg var Eivind Mork.  Han lurte videre på om det stemte at jeg hadde en bigård i Oslo?  Det kunne jeg selvsagt bekrefte.  Neste spørsmål var om den var på Bøler, og det kunne jeg avkrefte.  Enten har de eller jeg rota med kartkoordinatene, og jeg fikk i anledningen oppdatert registrene deres slik at de fikk riktig posisjon på bigården min.  Den ligger forøvrig i Maridalen.

Hans neste spørsmål var om jeg leverte honningen min til Honningcentralen.  Og det gjør jeg jo ikke.  Nå begnyte jeg for alvor å lure på hva han ville.

I følge EU-regler må de ta prøver av en tilfeldig birøkter og sjekke om honningen inneholder sporstoffer av giftstoffer eller annet vi ikke bør ha for mye av.  Det inngår i en større undersøkelse som skal finne ut hva vi får i oss, og honning er en av produktene som skal sjekkes.  Hvorfor det var et poeng at jeg ikke leverte til HC, fikk jeg ikke helt med meg.  Hvorfor sjekker de ikke bare honning som er levert til HC?  De tar forøvrig prøver av honningen selv.

Uansett så var jeg altså årets tilfeldige birøker i Oslo.  Om det er noe galt med honningen min, vil jeg få vite om det.  Så ingen skal påstå at honningen min ikke er kvalitetssikret i henhold til matsikkerhet i hvertfall.

Men jeg lurer på hvorfor de bare tar én prøve?  Hvis bigården min lå midt i trafikkgryta på østkanten kunne vel kanskje verdiene vært noe annerledes enn fra kubene mine som ligger ved siden av Oslos største drikkevann.

Jeg var syk i dag, og hjemme fra jobb. Så han hadde flaks med dagen han ringte meg.  Alle normale dager ellers i året ville jeg vært på jobb, og vi måtte ha funnet en annen måte å få gjort den testen på.  Foruten 4 timers ekstrasøvn fordelt på to runder, så besto dagen min av å ligge strakt ut på sofaen.  Men jeg dro meg opp på bena til han kom innom.

Prøvetagningen gikk fort.  Han tok ut to ganger 100g honning i medbrakte prøveglass (som dere ser på bildet).

Jeg regner ikke å høre noe mer, for det skjer kun om honningen min inneholder farlige stoffer over terskelverdiene.  Synd, for jeg skulle gjerne ha sett resultatene uansett, selv om de er innenfor kravene.

Klargjort kjøkken

Det finnes noen ulemper med å være birøkter som bor i blokk.  En av dem er slyngemuligheter.  Selv om kjøkkenet vårt er relativt stort til tre-roms på Lambertseter å være, er det ikke spesielt stort.

I helgen har det vært unntakstilstand.  Rommet har vært stengt for alt annet en frakt av mat ut og inn.  Ingen koking eller andre aktiviteter som kunne produsere fukt var tillatt, og all bespisning skjedde på stua :-)

På gulvet hadde jeg lagt dekkplast for maling, og oppå dette noe papp.  Pappen er bedre å gå på når det begynner å bli klissete på gulvet, noe det ble ganske fort :-)  På kjøkkenbordet hadde jeg en voksduk.

Til høyre under vinduet ser dere en luftavfukter som gikk kontinuerlig under hele prosessen.  Luftfuktigheten lå mellom 15% og 20% som er veldig bra.  Temperaturen var 26.5 grader, noe som gjør honningen lettflytende.

På bordet står slynga, men denne kom raskt på gulvet.  Kassene står på gulvet med plast over seg.  Alle vinduer var forsvarlig lukket.  Ingen insekter skulle inn her :-)

Jeg startet med å skrelle av voksen som lukker cellene.  Til dette brukte jeg en skrellgaffel.  Den har mange små tenner som sklir lett under forseglingen og napper dem ut.

Rammene i slynga

Noe honning blir det riktignok med.  Dette må gjøres på begge sider, og er en klissete affære. Derfor gjorde jeg det over ei bøtte hvor jeg også samlet voksen jeg skrellet av.

Så satte jeg to rammer nede i slynga.  Den store utfordringen her var å plassere dem i senter på hver side, og unngå at de skle ut når jeg begynte å slynge.  Dette viste seg å være en stor utfordring.

Til neste år må jeg finne på et eller annet som holder rammene på plass.  Jeg ser for meg strikk eller noen kroker.  Det skal ikke så store forskyvningen til før den blir ubalansert og hele slynga forvandles til et hoppende monster.  Men når den først var i gang, så gikk det greit.  Stort sett, for noen ganger så forskjøv navet seg siden festet øverst kan bevege seg.  Når kurven berører veggen et eller annet sted stanser alt.  Det ble alt i alt en del fikling, så jeg er bare halvveis fornøyd med den.  Men neste år skal jeg som sagt forberede meg litt på problemene, så da håper jeg det går bedre.

Honningløsneren i aksjon

Slyngeprosessen er som følger:  Først slynger man ut 2/3 av den første siden.  Slynger man ut mer enn dette kan voksen brekke av trykket fra honningen på andre siden.  Så snur man rammene og slynger den andre siden tom.  Så snur man dem igjen og slynger den siste siden tom. Det gikk fint bortsett fra med to av rammene hvor voksen fikk seg en knekk i et hjørne.

Dette virker jo greit, men så var det lynghonningen, da.  Det meste av honningen i de lukkede cellene var sommerhonning.  Den er flytende og lett å få ut.  I noen av de åpne cellene var det derimot lynghonning.  Denne er geléaktig og er ikke så lett å få ut.  Når man jobber med lynghonning er det vanlig å bruke honningløsner før man slynger.

Men siden jeg hadde bare 20 rammer å slynge, så fant jeg ut at jeg skulle slynge ut sommerhonningen først, og så bruke honningløsner.  På denne måten sølte jeg mindre.  Så prosedyren ble som følger.  Slyng ene siden 2/3 tom.  Slyng andre siden.  Bruk honningløsner.  Slyng begge sider tomme.  Det blir en del vendinger for hver ramme, så jeg brukte en god del tid.

Slyngesil

Honningløsneren, som dere ser på bildet over, har tre rader med fjærbelastede plastnåler.  Disse passer inn i cellene i ramma.  Disse stikkes systematisk inn i alle cellene.  Når nåla presses inn i honningen så blir den mer flytende.  Dermed så var det mulig å slynge rammene tomme.  Jeg er sjeleglad for at jeg tok meg bryet med den ekstra turen til HC for å kjøpe denne, for uten denne hadde det blitt igjen en god del honning i rammene.

Når slyngingen av alle rammene var ferdig, var det en god haug med skrellvoks.  Denne inneholder en del honning, og dette vil man jo ikke sløse bort. Skrellvoksen legges derfor i en nettingpose, eller slyngesil.  Denne henges inn i slynga, og så slynger man ut en bra andel av honningen.

Tanken under slynga med sil for å fjerne vokspartikler

Under slynga sitter en tank.  Denne kan romme et sted mellom 20 og 30 kg honning tenker jeg.  Det er vanlig å sile honningen i egne siler.  En grovsil og en finsil.  Men det var jo i grunnen praktisk med denne innebygde sila. På bildet til høyre ser dere voksrestene som var igjen etter slynging av 10 rammer.

Jeg syntes likevel den ikke var helt fin nok, og noen ørsmå partikler slapp igjennom.  Jeg valgte derfor å sile den igjennom finsila da jeg tappet den ut av tanken.

Det ble litt sent på lørdag før jeg kom igang med slynginga.  Jeg avbrøt utpå kvelden når jeg ikke syntes jeg kunne bråke mer.  Da hadde jeg slynget den første kassa.  På søndag fortsatte jeg og tok den andre kassa.

Tapping av honningen fra tanken og over i honningbøtta

Jeg kontrollmålte vanninnholdet i honningen før jeg startet.  Dette gjorde jeg ved å ta stikkprøver i en rekke av de åpne cellene.  I tillegg målte jeg i honningen i tanken etter slynging.  Vanninnholdet var innenfor det anbefalte begge dagene, men ikke med mye.  Men det skal altså holde akkurat, og jeg forventer ingen gjæring.

På dette siste bildet ser dere årets avling på veg ned i bøtta.

Det vil ta en stund før den kan tappes på glass.  I mellomtiden må jeg røre i den hver dag i minst fem minutter.  Dette har jeg tenkt å gjøre med drill.  Jeg regner med å måtte gjøre dette i 3-5 uker før den har finkrystallisert seg slik man er vant til å få den fra butikken.  Men mer om dette i en senere post…

Denne helgen hadde jeg bestemt meg for å høste inn honningen. Jeg målte vekta på rammene to uker på rad, og så ingen endring i vekt (se tidligere poster). Jeg tok dette som et tegn på at alle trekk var over, også lyngtrekket. Jeg har som tidligere nevnt ikke slynget sommerhonningen for seg selv, så all honningen sto på kuba.

Før innhøstingen er det en god idé å sette på en bitømmer.  Man setter da inn et bitømmerbrett mellom skattekassene og yngelkassa.  I dette brettet er det et hull i midten.  Her setter man en bitømmer som er et innretning som slipper biene igjennom i bare en retning.

Når biene som er i skattekassa blir adskilt fra dronninga, vil de snart prøve å komme seg nærmere henne.  De finner etterhvert hullet og går via bitømmeren og over til yngelkassa.  Når de først har kommet hit kommer de ikke tilbake.

Det er to typer bitømmere som er vanlig i Norge.  Den ene, kalt Portman i USA, er en liten sak man setter nede i hullet i bitømmerbrettet.  Biene passerer to fjærer som de må presse fra hverandre for å passere, og som spretter igjen bak dem.  Denne er meget sikker i forhold til at biene ikke klarer å gå tilbake, men det tar et par dager å tømme skattekassa.  Dessuten kan droner som er større enn arbeiderne sette seg fast og stanse helle tømmeprosessen.  Den andre typen er den dere ser på bildet her.  Den  har to sett med sluser som bare snevrer seg inn, men har ikke fjærer.  Siden det ikke er fjærer så passerer biene enkelt.  De sliter med å finne veien tilbake, men står den på noen dager, så finner de veien tilbake etterhvert.  Jeg brukte denne og satte den på sent på kvelden før jeg skulle høste.

For de av dere som har sette denne før vil nok umiddelbart reagere på monteringen på bildet.  Bitømmeren skal stå på skrå, fra hjørne til hjørne!  Dette skjønte ikke jeg, og pinlig nok konkluderte jeg med at denne nok ikke passet til norsk standard, og kappet av en halv centimeter på hver side får at det skulle være plass til biene å komme ut.  Oppklaringen kom da jeg snakket med Ole-Dag på telefon.  Enda et rart spørsmål han har måttet svare på :-)

Jeg kom tilbake dagen etter i ellevetiden, men dette var nok litt tidlig med tanke på når jeg satte på bitømmeren.  Jeg hadde nok halvert mengden bier i kassa, men det var altså mange igjen.  Det hjalp vel heller ikke på at hullene ble noe større som resultat av kappingen min med baufil.  Dessuten hadde jeg latt dronninggitteren stå på under siden det var så mørkt da jeg kom til bigården (jeg bare dytta inn bitømmerbrettet mellom kassene).  Det var nok heller ikke så lurt.  Dermed måtte jeg børste alle rammene, og operasjonen med bitømmeren var vel mer eller mindre bortkasta.

Jeg satte en tom kasse ved siden av den fulle.  Så tok jeg en og en ramme fra den fulle, børstet bort alle biene og satte i den andre.  Biene er i fullt robbemodus på denne årstiden og oppsøker alt som lukter honning.  Dermed kom biene fort tilbake.  Jeg la et brett over den tomme kassa etterhvert som jeg fyllte den.  Det ble med et par-tre bier i hver av kassene, men etter at de hadde fyllt seg med honning fløy de ut mens jeg bar dem ned til bilen.  Det var ingen bier igjen da jeg tok dem inn i bilen.  Været var heldigvis bra, og det var ikke mange bier som angrep, og jeg trengte svært lite røyk.

Tilbake sto yngelkassa, og denne hadde nå en betydelig mengde bier nå som plassen de hadde å boltre seg på var redusert til en tredjedel.

I topplistkuba så alt bra ut.  Jeg så dronninga, og det var yngel i alle stadier.  De hadde imidlertid lite fôr, og jeg fôret begge kubene med 2.5 liter 1.7:1 sirup (det blir ikke snakk om å høste noe mer fra yngelkassa i den vanlige kuba, for det var veldig lite honning der).

Men det er et problem i topplistkuba.  Den står med 15 lister, og yngelen er spredt utover nesten alle rammene.  Dette skyldes at den arvet mange rammer fra den havarerte kuba, og disse var fulle av pollen og litt honning.  Dermed har dronninga måtte spre yngelen ganske mye.  Dette er i grunnen ganske snodig, for det er en betydelig spredning, og jeg fant yngel på 13 av listene (selv om tre-fire av dem hadde svært lite)!! Til vinteren begrenser jeg plassen til et sted mellom 7 og 10 lister tenker jeg, og dermed må mange bort.  Etter litt konsultasjon med Ole-Dag er planen å småfore dem til yngelen er borte.  Da flytter jeg over alle overskuddsrammer til andre siden av en skillevegg og lar biene tømme disse selv.  Så forer jeg dem inn for vinteren.

Det var noen veps i kuba, noe jeg ble litt bekymra for.  Ole-Dag mente dette gikk greit og at det ikke var flere enn at biene hamlet opp med dette selv.  Etter at jeg snakka med ham så jeg faktisk en veps bli halt ut av kuba av et par bier.

Da jeg kom hjem var det slyngingen av honningen som sto for tur.  Mer om dette i neste blog-post.  Følg med, følg med :-)

I kampen mott varroa, har mange land (med USA i spissen) tydd til sterke giftstoffer for få bukt med midden.  Først kom Apistan, og da midden viser tegn til å bli resistent mot denne, så ble et enda sterkere stoff populært, nemlig CheckMite+.

CheckMite+ er så giftig at man ikke kan bruke vanlige latexhansker, da giften kan gå igjennom og forgifte birøkteren.  Det er for meg et komplett mysterium at noen vil ha dette inn i kubene sine som de høster honning fra.  Påstanden fra produsentene har vært at det ikke gir farlige rester i voks og honning hvis det blir brukt forskriftsmessig.

Men så viser det seg at det gir litt problemer likevel.  For en tid tilbake kom det en undersøkelse som viste at disse stoffene reduserte befruktningsevnen til biene som kan gi utslag i dronnger som “feiler”.

Men for noen dager siden kom det mange av oss har vært redd for. Det bygges opp giftnivåer i voksen over tid. Hvilken overraskelse!

Her i Norge er heldigvis stoffene forbudt. Det interessante er at biene klarer seg fint, og om vi ikke blir kvitt midden, så kan vi leve godt med den ved hjelp av syrebehandling. I denne behandlingen brukes som regel maursyre eller oksalsyre. Begge finnes naturlig i honning i små mengder. Det er kanskje en tøff behandling, men gjøres det riktig får ikke biene skader av dette. Gjør vi ingen ting dør biene.

På lang sikt vil man redusere behovet for syrebehandling. Noen prøver å forske frem bier som er mer motstandsdyktige mot varroa. Andre setter sin lit til “small cell” birøkt, selv om resultatene her i beste fall er sprikende (se artikkel om dette i Birøkteren).

Til helgen skal jeg høste honning fra en kube som heldigvis ikke har vært i kontakt med noen styggedom!