Gratulerer med dagen, Ole-Dag

Jeg har ikke skrevet i denne bloggen på noen år nå, men i dag er det en god grunn for å skrive litt: I dag er det bursdagen til min mentor Ole-Dag som døde for litt over et år siden.

For elleve år siden vurderte jeg å begynne med birøkt. Timingen var litt dårlig siden jeg ble far samme året, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle starte. Jeg hadde lest et års tid på alt jeg fant av informasjon på internett, og jeg hadde nettopp kjøpt et par bøker jeg hadde pløyd igjennom. Min vei til birøkt var via min bestefar som døde for mer enn 30 år siden, og dette hadde vekket min interesse i voksen alder, men jeg kjente ingen andre birøktere.

Typisk meg fant jeg interesse i litt sære ting, og jeg hadde syslet litt med tanken om å begynne med afrikanske topplistkuber. Jeg visste ikke om noen som hadde testet dette i Norge, og på forumet til Norges Birøkterlag spurte jeg etter noen med erfaring. Der fikk jeg ikke så mye respons fra noen bortsett fra en person; Ole-Dag. Han hadde ikke prøvd dette selv, men syntes nok det var litt artig og han ga meg råd så godt han kunne utfra sin erfaring som birøkter. For meg var det selvfølgelig gull verdt å komme i kontakt med en yrkesbirøkter.

Her kunne historien ha endt, men noen få ganger i løpet av livet treffer du på noen som uten å kjenne deg hjelper deg langt utover det man kan forvente. Jeg hadde begynt å beregne målene på topplistkuben jeg håpet å bygge og kanskje starte neste år. Ole-Dag mente jeg burde starte allerede samme året for å ytnytte hele sesongen neste år og kanskje få litt utbytte. For meg var det uaktuelt som nybakt far å ordne dette akkurat da. Men Ole-Dag stoppet ikke der. Han tilbød meg å kjøpe de to bifolkene jeg hadde planlagt fra ham, og ba meg sende ham målene på topplistkuba mi. Deretter bygde han en liten versjon av kuba av kryssfiner etter mine mål og fikk han etablert et bifolk i den og fôret inn bifolket med isolasjon rundt. Året etter kunne jeg lykkelig besøke han og kjøpe bifolkene til det jeg senere skjønte var til en svært hyggelig pris. Jeg hadde fått en kjempestart på min første sesong.

Meg og Ole-Dag. Jeg har akkurat kjøpt mine to første bifolk.

Meg og Ole-Dag. Jeg har akkurat kjøpt mine to første bifolk.

De neste årene ringte jeg ham stadig vekk for råd, og han sa aldri nei. De gangene jeg var mest i villrede var typisk på de tidspunktene det skjedde mest i bigården for oss begge to: Jeg med mine to kuber, og Ole-Dag med sine 400. De gangene jeg ringte jobbet han i bigården døgnet rundt siden vi var i den travleste tiden, men han tok seg likevel tid til å svare på mine rare spørsmål. Et eksempel var da jeg ringte i panikk fordi jeg trodde kuba var i ferd med å sverme med mange dronningceller bare for å lære at det var vårens første droneceller.

En av gangene jeg ringte var jeg oppgitt over biene som oppførte seg rart. Jeg fortalte at biene ikke oppførte seg slik de skulle i følge alle bøkene jeg hadde lest. Ole-Dag svarte med sin underfundige humor som jeg lærte å sette pris på: “Jeg tror ikke biene leser de bøkene, jeg!” Dette sitatet har jeg humret av mange ganger siden og sitert nesten hver gang jeg treffer ivrige mennesker som vil høre om bier.

Etter som årene gikk ble jeg mer erfaren, og det ble ikke så jevn kontakt som de første årene, men vi var venner på Facebook og hadde kontakt fra tid til annen. Det var derfor et stort sjokk da han døde brått for litt over et år siden. Heldigvis fikk jeg takket ham for den ekstraoridinære hjelpen han ga, men nå i ettertid skulle jeg ønske jeg hadde fått sagt det enda tydeligere.

Rett før jeg fikk den triste nyheten om hans bortgang hadde jeg flyttet den midlertidige kassa han bygde til meg til hytta. Etter at jeg overførte bifolket til min selvbygde isolerte kube i 2008 hadde kassa han bygde ikke noe bruksområde lenger, men jeg hadde tatt vare på den likevel. Etter å ha tatt opp plass en stund hadde jeg tenkt jeg skulle demontere den. Da jeg leste at Ole-Dag var død fikk jeg meg ikke til å gjøre det likevel, og den står i skjulet på hytta enda. Der skal den få stå en stund til!

Takk, Ole-Dag, for all hjelp, for alle de artige samtalene og din underfundige humor!

Ole-Dag og meg!

Ole-Dag og meg!

Det går likar no

Denn våren og sommeren har vært ganske våt. Det har ikke vært like ille som i fjor, men ikke bra heller. Jeg hadde som mål i år å dele kuben min. Ukene gikk og det regnet og regnet. Kuba var ikke spesielt sterk, og det passet liksom aldri å splitte kuba. jeg skulle nok gjort det for lenge siden og så fôret hardt. Med mye regn er jo en stor ulempe når dronninga skal parre seg, men det har jo vært noen vinduer med godt vær innimellom.

Nå er det nok litt seint. Det får bli til neste år.

På den positive siden så har de dratt inn en del nektar. Endelig! Vanskelig å fastslå, men de står på tre kasser nå og har ikke fryktelig god plass. For sikkerhetsskyld satte jeg på en kasse til. Med mye regn vil jeg ikke at de skal føle at de har for dårlig plass og kunne komme til å sverme. Nå er jo dette aller viktigst i yngelrommet, men det var få rammer uten yngel. Yngelen er godt spredt på nesten alle remmene i yngelkassene, og jeg tør ikke å flytte dem opp nå når ferien er i gang, og det blir sporadisk sjekket. Dermed ble det ikke flyttet opp så mange rammer. Jeg satser på at økt plass i skattekassene også bidrar.

De hadde bygget bra med dronevoks i droneramma. Det er jo et godt tegn i forhold til sverming i hvertfall.

Nå håper jeg det ikke regner så mye fremover at mye av det oppbyggede overskuddet blir slanket helt vekk :-)

En oppgave jeg forøvrig må begynne på ganske så snart er å rengjøre røykpusteren. Den har nå så mye tjære at den er vanskelig å
lukke :-)

image

image

Et spann med kjære minner

image

Jeg er i Folldal denne helgen sammen med familien. Her eier foreldrene mine huset etter mormor. Mens jeg lette nede i hennes gamle matkjeller etter noe helt annet kom jeg over et gammel metallspann fra Birøkterlaget.

Som birøkter var det jo artig å finne gammel embalasje fra Birøkterlaget, men for meg betydde det mye mer. Selvsagt var det artig å finne noe av hobbyinteresse fra min mormor. Men enda morsommere var det at dette spannet hadde hun fra min bestefar (på farsiden). Jeg har nevnt tidligere i denne bloggen at han var birøkter, men han døde altså da jeg var bare 8 år gammel. For meg står minnene om hans birøkt sterkt og er nok hovedårsaken til at jeg i det heletatt begynte å tenke på birøkt.

Alt fra hans birøkt er borte idag siden han solgte alt sammen et par år før han døde. Det eneste jeg hadde fra før var en bitømmer i metall med litt rust på. Dermed står dette spannet for meg som et klenodium. Spannet fikk jeg av foreldrene mine, og det vil bli tatt godt vare på sammen med bitømmeren.